| "Let the carnival begin. Every pleasure, every sin." Fra kap. I: Libera me. |
| "Jeg dynket den hvite halsen min med min yndlings-eau de toilette, Argent. Den gnistrende, svakt blå krystallflasken med sine diskréte sølvdetaljer skapte en atmosfære av feminin, sart luksus, kanskje en stemning fra det russiske hoff vinteren før revolusjonen. Også tsarinaen innlot seg med en mann av folket. Det er jo liksom så pirrende. For én ting skal de arbeidende klasser ha for: De er fanden meg så dyktige i sengen. Plebeierne må jo ligge seg oppover her i samfunnet. Mens patrisiatet bare kan legge seg bakover og nyte det hele." Betraktninger om samfunnet i kap. III Jordiske gleder . |
| "... vinglasset jeg hadde gitt ham. Kartongvin, naturellement; Joe og hans klassefrender kunne tross alt ikke skjelne mellom slikt og en god Chablis, grand cru. " Fra kap. III Jordiske gleder |
| "Wilhelm låste opp, gikk ut av bilen og tente seg en stinkende sigar. Osen blåste påtrengende i min retning, åpenbart med vilje: Den omfavnet meg med tilslørte, obskøne kjærtegn. Vi befant oss begge på kanten av stupet, bare holdt tilbake av et omlag tretti centimeter høyt autovern. Wilhelm Bastiansen sto og trippet utålmodig, som om han frøs, enda det var mildt i luften. Minst fem varmegrader og en solnedgang som var mer egnet sommerstider med sitt orange, aprikosfargede og varmrosa fargebål. Maktskiftet inntrådte da frykten omsider gikk over til vemmelsesfullt raseri. Mannens bunnløst irriterende og pompøse firkantethet avtegnet seg i skarp silhuett mot den flammende himmelhvelvingen. Den selvsikre fettklumpen tok et nytt magedrag av den kvalmende stinkadoren og blåste atter en sky mot meg rett før jeg (nu kommer høydepunktet) ... ... snek meg bak ham og dyttet ham med dødelig intensitet ut i solnedgangen. Det var som om han sa: "Næmmen!" idet han forsvant over kanten. Skjønt, forferdende, sterkt og rent var det å ganske enkelt eliminere slike svin som hadde truet min eksistens ved sitt uberettigede begjær. Før det firskårne legemet landet i stenuren med et hult plask hylte det som en gris. Men vanligvis pleier offeret å besvime før det treffer bakken. Det har jeg lest et sted. Dette måtte være det minst kompliserte mordet jeg noensinne hadde utført, og jeg ga meg selv en forsiktig applaus, med behanskede mordernever." Opptrinn i Fjellsiden, fra kap. XIX: Den flyvende rittmester. |
| "Den nye kamelhårsfrakken (med innhold) havnet ganske snart på det våte gulvet, for så å forsvinne under menneskemengden. Det gjorde egentlig ikke noe, for i grunnen skar den mot det mer sommerlige hårbåndet. Mens det blå båndet på sin side og kombinert med den offwhite pologenseren fikk meg til å se ut som en slags after ski´er nu lenge før årets første snefall. Uansett: Et slikt frempek mot skisesongen var neppe til skade for mitt renommé som den verste kvinnejegeren i Hemsedal." og "Da vi var ferdige med ham, lå motherfuckeren fra Smestad og spyttet tenner. Man skal ikke slå en som ligger nede, så vi urinerte på ham i stedet." Scener fra Hegdehaugsveien i XVIII: Om plebeierpurker og slikt. |
| "Noen klappet meg, nei – slo meg i ryggen. På et utrolig mannfolkaktig og jovialt, formelig amerikanisert vis. I samme øyeblikk som jeg var i ferd med å tilbakestille snabben (hos undertegnede heller – med rette – omtalt som snobben) i retning buksesmekken og boksershortsen, dette sensurerende og dermed egentlig totalt unødvendige plagget. "Husker du ikke meg? Ho ho ho!" En halv meter over meg, over en enorm mave/ brystkasse/bringe/øltønne gliste et fettfoldete, lys rosa ansikt mot meg. Tilbakestrøket, velfrisert hår med for mye voks. Lys blå skjorte og tørkle i halsen. – NHH-kostyme. "Det er jo meg!" "Hæh?" repliserte jeg på uvant velartikulert vis. "Boris fra folkeskolen!" Nu ville jo det være et overstatement å omtale Bygdøy eller Rusløkka som folke-skoler, men jeg unnlot å bemerke det, da vandrende svinebiffer har for svakt genmateriale til å fatte ironi, vidd eller esprit om De vil. Jeg syntes forresten heller å dra kjensel på denne Boris som rollefiguren Biff fra Tilbake til fremtiden enn fra gamle skolefotos, men smilte falsk gjenkjennende til ham." ... "Noe demret for meg om den russiske ambassadeboligen, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle si når Boris, sønnen til den russiske ambassadøren, trolig også hadde deltatt i orgien. Bare tanken på den store, mørkhårete magen hans over noens bakende (forhåpentligvis ikke min) fikk meg til å gulpe ut det som var igjen av maltwhisky i fordøyelsessystemet." ... "Knekten som hadde bestemt seg for å Diskutere med meg het Fridtjof Johan og var fra det allmuen – akkurat i dette tilfellet – med rette omtalte som ”Blærum”. Faren hans eide den landsomspennende, men uspennende forretningskjeden A/S Hygieneartikler, kjent for sitt sortiment av fotformsko, damebleier og massasjestaver til medisinsk bruk. Tross sitt årelange medlemsskap i Rød Valgallianse var Fridtjof fersk student på Handelshøyskolen. Høstsemesteret benyttet han sannsynligvis til å studere det kapitaliske monsteret innefra, for så å dytte det han lærte inn i Marx´ teorier, eller omvendt. Man kan tross alt komme frem til riktig konklusjon selv om premissene er ukorrekte. Eller omvendt." ... "Blæren fortsatte ufortrødent: "– Egentlig hadde jeg tenkt meg på legestudiet, da, men jeg har jo bare 5,1 i snitt fra videregående vet´u, så da slang jeg meg på et lite kurs der isteden da, vet´u." Trolig bare for å fordrive sin rikelige fritid; etter nyttår skulle han nemlig studere filosofi. "Det er jo alle andre fags far, liksom og burde vært pensum alt fra barneskolen av," mente han. Som venstreorienterte flest var han altså en blanding av besteborger, fanatisk kommunist og håpløs drømmer. "Studerer du filosofi?" avbrøt en homse, som satt i en slags Oscar Wilde-positur i en lenestol bak oss. Han sendte oss et slags Jäg var Stalins flickvän-blikk. Lik en seirende Cæsar løftet Fritjof hodet, retthavende og suveren, joyful and triumphant som barokkens guddommer: "Ja, noen må jo gjøre tenkninga [noter Dem den kunstige bruken av a-endelser] for dere." ... "Han virket sjenert og nysgjerrig, men da han ble mer komfortabel i situasjonen la han armen på den brunstripete sofaryggen bak meg og smilte trygt og godt. Vi satt og lot som om vi så på CNN mens vi delte en joint. Det ble vist bilder av utbombede bygninger et eller annet sted i eks-Jugoslavia eller Irak eller et av de landene der. "– Veldig trekkfullt med en slik åpen løsning," bemerket jeg da skjermbildet viste et sykehus hvor vinduene og halve veggene var sprengt bort." Scener fra blant annet Hulen og Garage i kap. XIX: En emmen skolegutt. |
| "Bassen forplantet seg fra de røde teppegulvene og helt opp til testiklene mine da jeg skred ned trappene med utstuderte, langsomme skritt som jeg visste fremhevet rompeballene. De andre gjestene kastet meg anerkjennende, lange blikk, og jeg smilte flørtete tilbake – uten å gi noen av dem den nytelse å oppnå øyenkontakt. I det gamle Kina var det tross alt dødsstraff for å stirre inn i øynene på keiseren." ... "Uten fars velsignelse hadde jeg i løpet av høsten besørget ominnredning av kjelleren:" ... "Blåmalte vegger i en valør mellom en skyfri sommerdag og en høstlig kveldshimmel. Helfigurspeil for narsissismens skyld. Joniske søyler, balustrader og hvit marmor. Avsatser og små trapper, samt avlukker for sysler av mer privat karakter – skjult av midnattsblå fløyelsforheng, med possementer til 750 kroner stykket, spesialbestilt fra Frankrike. Endog et par fontener man kunne ha champagne i. Dertil et meget utmerket lys- og lydanlegg. Og noen tusen plater, primært synth og techno. Men det var ytterst sjelden jeg inviterte andre mennesker dit. Der nede følte jeg meg alene. En vakker følelse. Selvvalgt ensom i en livløs, kjølig og fullkomment estetisk verden. Fullstendig og komplett alene. En kald oktobernatt tok jeg altså med meg det første offeret ned i disse dulgte herligheter." Louis besøker en nattklubb og har laget sin egen i kap. XX: House of ill repute. |
| "Trainee-kandidaten hadde neppe valgt adressen for diskresjonens skyld, ettersom det ble sagt at han likte å sprade oppe på takterrassen når det var klarvær. En levende blink med andre ord. Der utførte han gjerne gymnastiske øvelser, mellom alle drinkene og de viktige telefonsamtalene han fikk av de såkalte forretningsforbindelsene sine. Muligens var det bedre mottakerforhold for den utdaterte Motorolaen hans der oppe, kanskje følte han seg betydningsfull når han drakk champagne i solnedgangen og bokstavelig talt så ned på Slottet." ... "Det gir forresten en egen følelse av makt å betrakte en person gjennom et siktekorn, særlig hvis man ikke liker den personen. Et lasersikte ville nok ha lettet jobben, men matchet liksom ikke våpenet. Anskaffelse av noe slikt kunne dessuten ha vakt for meget oppsikt, de siste års begivenheter i Sverige tatt i betraktning. Uansett ville tilfeldigheter avgjøre om kulen kom til å gå inn mellom øynene, gjennom den ene tinningen eller bakhodet. - Jeg hatet brå bevegelser. Jeg hatet Flemming også." ... "I et regn av blod kunne jeg se biter av hjernemassen treffe cocktailglasset. Der blandet den seg med gin og vermouth, til den dannet et kompromiss mellom Dry Martini og Bloody Mary. Det sies jo at for mye alkohol kan være skadelig." Gamle konflikter får sin løsning i kap. LII Med døden i sikte |
| "Min fetter Mentz visste ikke hva fist fucking var. Av pedagogiske årsaker stappet jeg derfor hånden inn der den for øvrig utmerkede stuffingen hadde vært. Jeg ble sittende med kalkunskall til midten av underarmen. Den inntil nå kritthvite pikéskjorten ble, forståelig nok, betydelig tilsmusset som følge av dette, og mitt lugubre smil understrekte budskapet. Det prektige kvisetrynet over den marineblå, litt for trange V-genseren måpte, og fetter Anton unnskyldte seg med at han måtte tidlig opp for å studere. Konsernledelse. " ... "Sneen knirket under de blankpussede skinnskoene da jeg snek meg bak eiketrærne oppe ved huset. De av naboene som mot formodning fortsatt var våkne kunne snart høre det dumpe drønnet fra eksplosjonen, som også antente et prydtre. – Endelig skjedde det noe på Bygdøy også." Under og etter et ungdommelig jule- selskap i kap. XXIII Ved et glass cognac. |
| "Ettersom minner fra historien med oldenborren hadde skapt en uuttalt negativ energi mellom oss, lot jeg ham bli sittende alene i den halvmørke Blå stuen. Jeg følte tross alt ikke for noen dypere konversasjon. Dessuten måtte jeg betale strømmen selv. " ... "Plutselig kom et skallet, perfekt formet hode rullende mot ham, etterfulgt av en hul og smådjevelsk latter. Den kom fra mine mørkerøde lepper, eller leber om De vil. Det klinger mer dekadent, synes De ikke? " Louis har gjester i kap. XXXVI Spirit of ecstasy. |
| "Det er for øvrig svært sjeldent jeg blir oppringt av mine foreldre midt på natten. Før hendelsene ble rekonstruert for meg i telefonrøret, hadde jeg håpet at en av dem var død eller noe. Jeg trengte jo flere lommepenger. " Foreldrekjærlighet, fra LIII En Søskade |
| "Uten å fundere noe nærmere over disse vandrende og mer eller mindre nevrotiske vaginaer, satt jeg nu altså tilbakelent i 1780-tallsstolen, i en ytterst dekadent positur. Silken i slåbroken føltes kjølig og glatt mot huden, og duften av fuktig sensommer slo inn fra de åpne, franske dørene, igjennom hvilke pålandsbrisen bar rosa blomsterblader inn i havestuen." Typisk scene, fra kapittel III. |