1. kapittel har fått tittel etter en av passasjene i Mozarts "Requiem" og setter tonen for det program hoved-
personen Louis Reichborn har satt seg fore å fullføre i løpet av studiedagene.
Forfatteren.
I: LIBERA ME
En helt ualminnelig mandag
Jeg svevde gjennom Lucifers rike, mellom den gyldne, nedadgående solen og et dekke av rosa skyer,
gjennomskåret av mørke fjellformasjoner. De var massive, truende og dypblå på skyggesiden. Akk,
kulde, skjønnhet og klarhet! Hvem skulle ikke ønske å bli forent med det overjordisk sensuelle
skyteppet, søtere enn tusen kvinnetunger, med den kolde, champagnefarvede luften, med
solnedgangen selv! Og siden stjernene, strødd over himmelhvelvingen – natteblå for menneskene, sort
og uendelig for oss som vet bedre. En blå slette av fjorårets sne åpenbarte seg på min høyre side. Kun
gudene visste hvor mange lik den skjulte – velkonserverte, kolde og ensomme. Derefter en sort
fjelltopp, omgitt av mystisk, grålilla dis som roterte i en oppadgående spiral, for så å oppløse seg mot
den stadig mer glødende solnedgangen, for å understreke at dette var Aftenlandet. Jeg funderte på hva
som rørte seg der nede, i et så majestetisk landskap med så lite majestetiske mennesker. En og annen
fotturist kanskje? Med instant tomatsuppe og hverdagslige bekymringer i bagasjen?
Norge er pent fra luften, og fra et eller annet sted luktet det nytrukket kaffe der jeg satt og merket en
gryende ereksjon under den obligatoriske, rosa avisen. Jeg burde ha lyttet til New Order´s True Faith
-94 og skrudd opp volumet, men samle-CDen deres hadde ennu ikke blitt utgitt. Musikalt
understimulert av 1990-tallet lente jeg meg tilbake i det myke, gråblå flysetet, lukket øynene og tenkte.
Enkelte gjør jo dét også. I det hele tatt er det litt av en bevissthetsstrøm som suser gjennom hodet på
en ung mann dagen han forlater det som gjerne omtales som hjemmet. Denne skulle til Bergen for å
utfolde seg fritt og hemningsløst, ikke minst på det erotiske plan. – Studiene var bare et alibi. Jeg
ønsket at alle mine drømmer skulle bli oppfylt og de fine stundene enda flere. Og i motsetning til Dem
behøver jeg ikke be til Gud for å få realisert fantasiene heller. Denslags målrettede, men uryddige
forventninger om studentlivets mange muligheter kan dessverre bli avbrutt av en mindre høytidsstemt
forargelse over at det er røkeforbud på innenlandsrutene (og far som er så glad for at vi ikke lever i et
kommunistisk land). Men jeg greide meg, såvidt. YSL-pakken føltes som en ladd revolver, tatt i
forvaring, satt i husarrest og innesperret i lommens beige silkefor. Den firkantede, lille esken med
advarsler på nynorsk sendte fra seg herlig giftige aromastoffer som fikk neseborene mine til å vibrere.
Kriblingen i svelg og hals og den nervøse uroen i fingrene hadde allerede brakt meg på randen av
vanvidd. Dreide suget seg heller om en slags urtørst, én drift kanalisert som en annen? Det var den
samme rastløse følelse som å være lett beruset og begjærlig, men med negativt fortegn. Som å innta et
gourmetmåltid tilberedt uten salt eller krydderier, som å befinne seg i London uten kredittkort, som å
ha ereksjon med hendene bundet på ryggen.
Idet hun passerte meg efterlot flyvertinnen seg eim av fyldig parfyme som kunne vekke assosiasjoner
om sensuelle kvinner i togainspirerte kjoler, om vinrøde fløyelsforheng, om aftenselskaper og stive
drinker i representasjonsboliger med balustrader og åpne, franske dører. – Falske overklassekulisser fra
kosmetikk- og brennevins-annonsene i gamle British Airways-magasiner. En dekadent verden tonesatt
av Bryan Ferry og motarbeidet av venstreradikale med dårlig økonomi kamuflert som klassebevissthet.
Med kjennermine sveipet blikket mitt den velholdte kroppen hennes. Hun var så absolutt
bestigelig, ”moden og frekk” som de kaller det. Det som måtte være av slapphet i de rundt fire
decennier gamle brystene ble trolig kompensert av løftende, sort undertøy. – Blonder kanskje? Hun
hadde rødbrunt, trolig farvet hår. Måske var hun velfrisert forneden også. Sminke i mørk blått og dype,
gyldne, skimrende farver, i dette vidunderlig udefinerbare grenselandet mellom elegant og skjøgeaktig.
Denne kombinasjonen av det vulgære og det classy (”sofistikert” gikk av moten i min fars dager)
brakte meg ytterligere inn i opphisselsen. Blikket hennes var profesjonelt spørrende da jeg så for meg
hennes rustrøde Revlon-avtrykk på huden et stykke nedenfor navlen min, og derefter svakere og
svakere lebestiftrester desto nærmere intimbehåringen de befant seg ...
De rødbrune lebene hennes skulle til å si noe, men hun bet det i seg og fortsatte mot neste seterad.
Gjennom det figurvennlige skjørtet i krøllfri, marineblå polyesterblanding hadde jeg betraktet hennes
pikante lille mave over venusberget, og ikke minst de perfekt avrundede hoftene. Idet hun bøyde seg
mot en passasjer syntes jeg å skimte konturene av strømpeholderne hennes, trolig også sorte. Det
gledet meg at hun brukte skikkelige damestrømper, ikke det emballasjen påstår er hudfarvede
økonomilongs – slike som De får for en tier i de butikkene en allikevel ikke bør frekventere. Jeg tok en
ny slurk cognac og la i tillegg frakken min over den ubøyelige erektilen før jeg sovnet.
Understimulert som jeg var formelig gled jeg inn i en slags fantasme om opiumsrøkning og dovne
orgier, orientaliserte putehauger og barberte kvinnekjønn. Sandeltreduftende massasjeolje på naken,
lysende hud mot en bakgrunn av rubinrøde silkelaken. Tungt sminkede, grønne øyne som reflekterte
peisflammene idet ekstasen nådde sitt høydepunkt ...
Brått prikket en velskulpturert, rødbrun negl meg på skulderen. ”Vil De kanskje ha VIP-menyen Deres
nå, herr Reichborn? Vi skal snart lande.” Akk! – Vip-meny, VIP-kort, VIP-suiter, VIP Eskorteservice
– tro mot familienavnet bestilte min far aldri noe uten VIP, executive, de luxe eller King Size i seg.
Ekstraservice og pomp og cirkumstanser i det vide og det brede. ”It´s important to be nice, but it´s
more nice to be important,” tenkte jeg og smilte sleskt ut i luften, på en måte jeg visste dannet
forførende smilehull på de nybarberte, av naturlige årsaker nokså rødlette kinnene. I et usynlig speil
foran meg så jeg for meg de kjølige, begjærlige øynene mine, for anledningen utstyrt med enorme
pupiller. Mandelformede, smale og safirblå under velformede øyenbryn som matchet de mørkeblonde,
nesten lys brune kjønnshårene. Her fantes det hverken slaviske kinnben eller Elvis-bollekinn, kun
elegante, rene linjer. En rett, germansk nese med åpne, altabsorberende og dertil lett kokainskadede
nesebor. Over denne en glatt panne som avslørte et bekymringsløst liv og en god hudpleiesalong. Lys
røde leber som ble bringebærrøde under opphisselse, og som med sine symmetriske, pent avtegnede
amorbuer gav ansiktet et formelig kjerubisk preg av vellyst og falsk sødme.
Et lite mahognybrett dominert av et prangende lakse- og eggesmørbrød ble stukket altfor nær nesen
min. Denslags næringsmidler var en sann luksus for slike hvis eneste gourmetopplevelser var det årlige
koldtbordet i kommunens kantiner, for meg bare én provokasjon blant mange. Lukten av plastfolie og
kjøleskap rev virkelig i nesen. Jeg har slike velutviklede sanser, ser De. Det bruste forlokkende fra noe
alkoholholdig. Det viste seg å være Freixenet, og som alltid den søte typen – at de ikke lærer! En liten
dråpe hadde unnsluppet den innestengte tilværelsen i plastbegeret med stett og på sin flukt truffet
sigaren, som det altså ikke var lov til å nyte ombord. Med en tørr, papiraktig lyd trillet stinkadoren mot
en liten asjett med roastbeef og billig potetsalat, flankert av den type obskure grønnsaker som gjerne
omtales som grønt, før den satte kursen mot sitronsorbeten, med dens svake, gummiaktige hinne som
la lokk på bismaken av cabaret eller lett anløpen oppdrettsfisk. ”Ja takk. Jeg er en meget viktig person,
mang en eksistens avhenger av meg,” (hun skulle bare ha visst hvor mange) svarte jeg med en slags
næringslivsaktig form for ironi folk med kun niårig grunnskole hadde vanskeligheter med å oppfatte. ”
Ja, jeg har sett Deres far omtalt i Kapital.” (”Ny tabbe fra Reichborn-konsernet: 2 000 oppsigelser”).
Så hun kunne visst lese også. Hvilket minnet meg om at såvel frakken som Dagens Næringsliv hadde
falt ned på gulvet. Turbulensen medførte at hennes venstre bryst kom til å treffe det allerede glovarme
øret mitt med et mykt dump. En desperat impuls fikk meg til å gripe henne i den velpleide hånden og
hviske, nesten hvese: ”Kunne De tenke Dem å treffe meg privat etterpå?” ”Hva?” Hun gjorde store
anstrengelser for virke myndig og avvisende, men jeg kunne se brystvortene hennes stivne allerede,
noe som naturlignok også kunne skyldes friskluftsanlegget. Eller nyinnkjøpt blondeundertøy. ”Å være
holddame for en Reichborn er er en variert og utfordrende stilling. Arbeidstøy er ikke påkrevet, og
smusstillegget kan diskuteres.” ”De er vittig, De!” Rødmende forlot hun meg efter en kort og usikker
latter. Det er slik vanlige mennesker reagerer på utslitte plumpheter, selv bare fnyser jeg.
Hva som gledet meg likeså meget som den geile livslykken og de draktkledde kurvene var noe jeg
hadde lest i ukens horoskop: ”Erotikk: Du som er sjenert er under gunstige innflytelser for å få bukt
med unødig tilbakeholdenhet.” Selv de såkalte sannsigerskene var på min side i dag, ved å sort på hvitt
legitimere min streben efter å omsider kunne få fritt utløp for impulsene fra underlivet. Omsider? Er
denne Louis Reichborn plutselig blitt en representant for verdens undertrykte? Tja, felles adresse med
foresatte betyr i alle tilfeller å underkaste seg moralens svøpe i seksuelt henseende, uavhengig av hvor
eftertraktet man ellers måtte være. Foreldre og andre selvutnevnte omsorgspersoner har en lei og
dessverre obligatorisk uvane med å sabotere ens forlystelser, idet de forveksler tyranniet sitt og den
plagsomme nysgjerrigheten med omtanke. ”Hvor var du i natt?” var det evige spørsmålet de aldri fikk
svar på. Eller det pinlige ”Har du fått deg en ny kjæreste?” hver gang en navnløs slamret med porten
ved daggry. Og når – eller dersom – det var lenge mellom avsløringene: ”Det er godt at du er en
fornuftig ung mann – som har begynt å tenke mer på skolen enn på piker. Det er jo så lett å havne i
dårlig selskap i våre dager.” Familiens anseelse avhenger i det hele tatt av i hvilken grad en makter å
skjule sine synder bak en maske av uskyld. Som den fødte taskenspiller jeg er, gikk det stort sett som
smurt, for å ta en vulgær benevnelse i min langt fra jomfruelige munn.
– Kjærlighet gjør visstnok blind, men nabolaget på Bygdøy brukte teleskop: Mer laverestående enn
mine foreldres uoverholdelige forbud mot nattlig medbrakt var dets gribbeaktige misunnelse, forkledd
som moralsk indignasjon ovenfor enhver som levde et mer tilfredsstillende liv enn dem selv. Jeg
foretrekker tross alt en orgie fremfor kirkebasarer eller negerkonserter på Folkemuseet. Som en
konsekvens av dette har jeg ofte blitt omtalt som drittsekk, trolig fordi jeg nektet å gi stygge jenter
komplimenter, en sleip casanova av helt naturlige årsaker og homosvin, sannsynligvis fordi jeg er
flinkere til å suge enn de andre guttene på Ladegaardsøen.
Irritasjonsmonumenter som dette var jeg nu på alle måter i ferd med å legge bak meg. Jeg var fri.
Riktignok ikke hevet over røykeloven, men fra mine foreldres klamme omsorg og naboenes bigotteri.
Ungkar, bare 19 år gammel, men med mer erfaring enn en gjetebukk på 67. Jeg var på vei til annet
sted, til det store ukjente. Vakre fremmede slipper som kjent unna med meget. Herefter aktet jeg å
omfavne – og kopulere – min sjels sorte ridder og leve mitt liv efter den genialt enkle Gjør som du vil-
loven. En brutal og konsekvent frigjøring fra den småborgerlige moral var det som måtte til, også for å
statuere et eksempel for mine efterfølgere. Det er jo typisk oss høykulturelle å late som våre dypere
drifter har en misjon. Jeg var en sint ung mann, altså. Men ikke desto mindre hadde jeg mange gleder
her i livet: Først meg selv – det er tross alt ingen tilfeldighet at denne boken er skrevet i 1. person entall
– og dernest mine seksualpartnere, eller mine neste om De vil. Forfengelighet og nytelsessyke, kunst og
skjønnhet. Det hele krydret med lettere filosofi og noe hardere meningsytringer. Vi lever tross alt i
pluralismens tidsalder. – Let the carnival begin. Every pleasure, every sin.
TILBAKE TIL DEN UTVALGTE